Tid for familiebilde

Her er årets familiebilde:

Tid for krymping

Hjelp!
Jeg har krympet! :-(
3 cm mente Osteoporosedamen som målte meg i dag. Når kan dette ha skjedd? Bærer jeg for tunge byrder? Har jeg sittet meg lavere de siste ukene? Kan noen ha stjålet noen cm da jeg ble operert?
Nå ble jeg ottefjus! Og slikt skal man finne ut rett før jul- Nei jammenligmeg!

En ting til: har du prøvd å si osteoporose? Det er omtrent like ille som å skrive aklimatisere på sms etter et par glass vin det!

Ha en fin dag!

Tid for julehilsen

Her er'n..... i tilfelle du ikke får... :-)

Tid for bil

Hurra!
Jeg kjører bil igjen. Det var ubeskrivelig deilig å kunne komme seg på butikken alene. :-D
Og jeg poster dette fra pc'n min på arbeidsrommet i kjelleren. Det går framover, bokstavelig talt.
Nå er det tid for julepost. Ser posten mener noe om tidsfrister, så det er bare å begynne.

Ha en fin dag!

Tid for tid igjen

I går skjedde det endelig, den lange terrasseskrueaktige syndesmoseskruen ble skrudd ut av ankelen min. Det var fort gjort, omtrent gap opp og spytt. Joda, men selve apparatet rundt var like gedigent som ellers når jeg har gjort operative inngrep. Full pakke med sykehusskjorte og slåbrokk og veneflon og blodtrykksapparat og disse ledningene de fester på overkroppen. Tre grønnkledte + en overlege som så ut som han lekte birøkter.
Strålende stemning, som det alltid er på slike steder. Det skal de ha, de grønnkledte, at småprat om artige små ting, det kan de! Lurer på om det er et eget fag?
Ikke for det, tannlegen min har også et par kurs i konverserings-teknikk. Der pludres det også fra a til å og vips er man ferdig.
Men skruen er altså ute, og i en pose her hjemme. Den blir nå vist fram til alle som gidder se. :-)

Og i reneste Elizabeth Taylor stil ble man trillet i rullestol helt til utgangen, av egen pleier. Kult!

Men at dette skulle gjøre knokkelvondt da? Det sa ingen fra om. Riktignok fikk jeg piller for tre dager og et skjema med tidene man skulle ta hvilke piller.
Det ene lille stinget jeg har under bandasjen er jo ikke noe. Men knokkelvondt, det har jeg. Så da var det fram med rullestolen igjen, og tilbake til hinketeknikken for å komme seg fra stol til do f.eks. Damen som ringte fra sykehuset i dag mente dette burde gi seg veldig fort. Så vi satser på det.
For nå hadde jeg tenkt å begynne å kjøre bil igjen. Så det så!

Tid for tryning

Alle er dumme når jeg er sur. Bare så det er sagt.
Nå har jeg endelig gjort ferdig noe jeg har gruet for. Tatt et krafttak på jobb, og holdt et par selskaper i heimen, begynt på adventspynting og krasjpangbom! I dag hadde jeg ikke lyst til å stå opp en gang.
Det må være været. Eller det faktum at jeg ikke slappet veldig av rett etter ankelbruddet. Eller noe annet. Resultatet er det samme. Jeg er sliten og lei og tidvis gretten, og da er alt og alle dumme. Pass deg! *glefs*!

Tid for oppdatering

Mitt eldste barn etterlyser oppdatering på bloggen, så her kommer litt ymse fra de siste ukene:

For det første: jeg går!
Riktignok har jeg en noe merkelig gange, ettersom det høyre fremdeles er stivet av med den himla skruen. Men, det slenger og går, og om jeg bruker krykker er det bare for å fortelle omverdenen at de skal ta litt hensyn til meg. Egentlig burde jeg hatt skilt på ryggen hvor det sto: Obs! Saktegående! Gå hensynsfullt forbi!
De verste er mødre med barn i vogn. For dem eksisterer ikke mye annet rundt enn deres lille søte små, og å ta hensyn til andre er liksom ikke veldig langt framme i pannebrasken.
Nest verst er pensjonister. De har ofte litt bevegelsesproblemer selv, og enser ikke at andre, som da er yngre og ser relativt friske ut, faktisk kan ha behov for at nettopp de tar det litt rolig. Dytting med handlevogn kan faktisk føre til at jeg mister balansen, og Nei! Jeg kan ikke bare hoppe til siden.
De aller mest hensynsfulle er barn. De har skjønt det der med hvor ubehagelig det er å bli skumpet borti. Hurra for barn!

For det andre: rullestolrampa er borte, og det begynner å se vanlig ut utenfor her. I dag har til og med herr sønn raket sammen noe av nedfallsfrukten og løvet under epletrærne.

For det tredje: man får stadig ikke anledning til å dyrke telefonfobien sin. Neida, plutselig ringer det folk fra kommunale instanser og krever svar pronte på både det ene og det andre, og da må man bare svelge all fobi og hive seg rundt. Ringe til folk man så vidt er på hils med, og bry familien til andre med å lete rundt etter mobilnumre ingen husker. Ligge lange netter for å finne good vendings til en telefonsamtale man må ta, for så å oppleve at vedkommende er syk den dagen man endelig var klar! *sukk* Jaja, hva er galt med sms liksom?

For det fjerde: jeg har to skjønne døtre, som begge er utsyrt med smsmania. Og det ser ut som om de skal fortsette å synes dette er den beste form for familiekommunikasjon, så da bør nok mor også skaffe seg dette. For når det gjelder døtre, har jeg faktisk ikke noe som helst snev av telefonfobi. Trådløs familie har vi også, så her kan det snakkes i vilden sky, men ringer de? Neida, sjelden, de lider vel av samme akutte fobi de også, og sender sms i steden for.

For det femte: jeg kan ikke kjøre bil ennå. Det er det få fordeler med, det er ganske kjedelig å måtte ha noen til å kjøre seg overalt. Men noen ganger er det litt morsomt også. Som i går da svigermor skulle kjøre min bil til byen. Vi får kjøre sammen sa hun. Mm. Hun hadde ansvaret for ratt, pedaler og girspak. Og jeg hadde ansvaret for resten. Vindusviskere, varmeapparat og å si fra om skilting og når vi ville gire ned. Og for å se om det var klart.
Gikk så fint atte :-)

Nå er det allerede begynt å mørkne ute. Det er snart tid for å finne fram girlandere og annet man kan lyse litt opp med utenfor. Julemusikken er i gang! -men bare den amerikanske ;-)

Ha en fin advent!

Tid for Oslo

I helga var det endelig tid for tur med gode venner til Oslo. Litt annerledes enn planlagt, og det ble bil i steden for felles togtur. Sånn er det når rullestolen skal med, og man ikke er helt sikker på hvordan det går. Etter en tur på Karl Johan har jeg lært at det er normalt for barn i sportsvogn å kjede seg. Bare se på bildet, slik ser ser det ut fra sittende perspektiv. Annerledes?
Det hele gikk overaskende bra. Klarte meg med krykker til Oslo Spectrum, der vi så på Chess. Jeg synes det var en flott forestiling jeg.
Uansett hva besserwisseren bak meg mente om 60-talls inspirert dommer og for høy musikk og sjakkspill generelt.
Så ilte en delegasjon bort på Egon for å stå i kø, mens vi andre tok det mer piano. Kom akkurat fram i tide til å skli forbi hele køen. Gjorde ikke noe det :-D
Inne på Egon kom det en rød-hvit plankegjeng, og ettersom vi vestfoldinger ikke kunne heiaropene deres, fikk vi de til å demonstrere. Veldig glitrende, med bevegelser og det hele, og med så stor innlevelse at utkasteren kom og ville gjøre jobben sin. Heldigvis hørte han på oss som hadde satt i gang det hele, så de fikk seg et bord og mat de også.
Så ble det tid for rullestol, og en ny delegasjon dro for å hente den. Noen kunne ikke helt dy seg, men måtte leke cp-rammede Jesper på vei tilbake, mens følgesvennene på et tidspunkt bare slapp hele stolen og mente han fikk greie seg på egenhånd.
Kvelden ble avsluttet med en tur på toppen av Plaza, det er et must å ta den utvendige heisen der! Der oppe lærte vi at bartendere tar jobben sin veldig alvorlig og at man ikke under noen omstendighet skal bruke sugerør i kaffe med krem på toppen. Da blir den ødelagt!

Man lærer så lenge man lever, og man er aldri for gammel til å ha det ustyrtelig morsomt! :-D

Ha en flott dag!

Tid for alene

Det er merkelig det med sykdom og ulykker og hvordan folk rundt reagerer. Noen sender jevnlig mailer og vitser på sms og forventer ikke svar, andre er jevnt over ikke tilstede om man selv ikke tar kontakt. Og for all del, det er helt greit, jeg bare konstaterer.

Jeg har en god venn, som hadde en rekonvalesensperiode for en stund siden. Derfra har det vært en jevn strøm med pludremailer og snodige tanker på sms som får meg til å le. Andre sender en mail hver mandag for å få en oppdatering :-) Og noen kommer innom hver dag med posten. Andre ringer og bryr seg. Og noen man minst venter det fra, sender sms i fleng og kommer innom med blomster og kake :-D
Alt er jo med på å gjøre hverdagen mindre monoton, og jeg er kjempeglad for alle som bryr seg!

6 uker er lang tid uten å gjøre noe særlig som ikke innvolverer andre. Jeg kan ikke kjøre bil, og jeg kommer meg ikke ut av huset uten hjelp ennå. Og det er 4 uker til skruen skal ut, og til jeg mest sannsynlig kan klare å komme meg rundt på egenhånd igjen.

Jeg har det slik, forhåpentligvis kun noen uker. Andre har det slik kanskje resten av livet. Det gir noen tanker når man plutselig flytter fokus. Når noe skjer som gjør at alt må sees på på en ny måte.
Egentlig tror jeg alle har godt av å måtte skifte fokus totalt en eller flere ganger i livet. Det gjør at man kanskje omprioriterer litt. -til en mer varm og medmenneskelig tankegang som man kanskje hadde før, men mistet mens dagene kom og gikk på travle skinner.

Ha en tenksom dag du også!

Tid for sko

Da var brudd grodd fint, og det er tid for opptrening og tid for sko. Jeg behøver ikke bandasje lenger, og kan bruke vanlige sokker og sko. Og jeg får faktisk på meg et par gode sko. Sitter stramt riktignok, men det føles ok. Så da er det bare å øve seg på å ikke bruke rullestol, og at krykker bare er krykker og ikke noe som skal bære vekta liksom.
Sykling går fint og det er deilig å bevege seg relativt trygt oppreist nå.
Så skal skruen ut om en 4-5 uker. Det er 5 uker siden ulykken skjedde, så det kan bli lange uker. Men, neste helg skal vi på Chess, og med noe rar gange.... prøv å ikke bøye fot mer enn i 90 grader selv! -så skal det bli skikkelig morro å dra på tur med gode venner!
Snart er det farsdag og snart er det jul. Blir så fint så. Kanskje jeg kan gå rundt juletreet også, uten å halte. :-)

Ha en håpefull kveld!

Tid for sykkel

Jeg har begynt å sykle på trimsykkel. Skumle greier. Det koster puls i over 100 bare å sette seg opp og få beina på plass. Lørdag klarte jeg 300 meter, i går rundet jeg 400 og i dag kom jeg over 500 meter. Det er som bort til skolen det!
Stillesitting gjør ellers merkelige ting med hodet mitt. Jeg har faktisk begynt å fantasere om å gå lange fjellturer. Det er ikke ofte jeg gjør slike ting. De aller fleste skritt jeg pleier ta til daglig er inne i hus eller på asfalt.

Ha en undrende dag!

Tid for Ludvig

Der sagde han av gipsen gitt, legen jeg var hos på sykehuset i dag. Jammenligmeg er det rart å være uten det droget. Men ganske usikkert også. Og sårt. Selv om alt sitter fint og skal være på plass fikk jeg skikkelig Ludvig-tendenser nå som den første gleden la seg.
Hm.
Leggen min ser merkelig ut, hårete og fæl og uten muskler omtrent. Forfallet gikk fort. Ennå mer enn 4 uker til skruen skal ut og jeg kanskje kan bøye foten helt normalt igjen.
Jeg håper jeg blir like sterk i beina som før.

Tid for lei

Jeg er lei!
Alt er vondt. Alt er dumt og dette går aldri i hele verden over. Jeg kan likegodt sende ankelen til limfabrikken og få meg en ny. Tungt er det også. Det er et helt studie å kle på seg. Når man endelig får reist seg og skal få buksa på plass, så truer høyre side med å ta overbalanse fordi den himla gipsen er så tung. Ingen medisiner virker ordentlig og de som kunne gjort det gir teite bivirkninger.
Jeg er lei gamle serier som gikk på kveldstid før i verden. Klarer ikke engasjere meg lenge nok til å lese tung litteratur, og alt initiativ er pakket ned under et lag med verk.
Gode filmer er fint. Heldigvis har jeg folk rundt meg som sørger for å låne ting jeg liker på biblioteket.
I det hele tatt er det oppskrytt å pådra seg skader som gjør at man må sitte stille over lang tid. Musklene svinner og jeg gruer for opptrening.
I det hele tatt er jeg lei. Skikkelig lei!

Tid for sting

I går var det tid for å ta stingene, og å rette opp en liten skjevstilling i foten.
Sting var vondt! Hylvondt! Som å dra et fiskesnøre med saltvann gjennom åpent sår. På den ene siden var det slik, den andre siden var litt nøkk og litt vondt, så var det over.

Så kom gutta fra ortopedisk. Jammenlig meg ikke verst å få på ny gips av tre leger og en sykepleier! Grunnen var at foten hadde hatt en feilstilling disse siste 10 dagene. Den hang litt ned kan man si, og som Nicolai-lege sa var det bedre å rette det opp nå enn å måtte gå på høye hæler resten av livet... hm. Så da måtte det holdes og formes hele tiden mens de griset med gips-styret :-)
Det gjorde lite vondt i forhold til sting. men har ført til at jeg nå har full gips, det strekker litt i sener og styr, og er litt hovent og vondt inne i gipsen. Foten mener stadig noe om klaustrofobi, så jeg håper hevelsen roer seg snart.
Og endelig fikk jeg medisiner som er brusetabletter. Da slipper jeg all slags stivelse, som igjen er med på å gjøre kropp, og fot inkludert hoven.

Bilder tok de også, og jeg håper de ikke ringer fra sykehuset i dag. For da betyr det at alt er i orden og at jeg har gode utsikter til å bli helt frisk.

:-)

Tid for tøv

Det er mange rare tanker man gjør seg. For eksempel fikk jeg morfin-sprøyter i låret da jeg lå på sykehuset. Nå, mer enn halvannen uke siden siste stikk, har jeg fremdeles blåmerker og synlige bevis på tre av fire stikk. Jammen er jeg glad jeg ikke er avhengig av slikt.

I går var jeg med venninna mi til byen. Hun kjørte meg rundt og vi så på gaveting og på klesting. Alt tar seg så annerledes ut fra min vinkel nå. Ingenting er fristende å prøve og alt er bare tungvint. Selv om butikker er lagt opp til at man kan ha med seg handlevogne rundt, er det noe helt annet å manøvrere seg rundt i en gavebutikk, når man har en fot stikkende rett fram fra rullestolen som en slags kufanger.
Ikke for det, jeg synes jeg har blitt en rev på å komme meg rundt hjemme. I dag har jeg til og med moppet litt i stua.

:-)

Tid for tanker

Tenk om jeg skulle sitte i rullestol over lang lang tid. Så mye som måtte bygges om og legges til rette da. I går klarte jeg å bidra litt til matlaging. I rullestol, med brett i fanget, skjærefjøl oppå brett, og jeg klarte da kutte opp sopp, og å lage avocadomousse. Men skikkelig tungvint var det. Bare det å skylle hender, skylle redskap eller få tak i ting.
Det samme gjelder på badet. Om jeg i det hele tatt skal kunne stelle meg, må noen være med. Heldigvis har frisørjenta vår fått en frisørvask som står på badet, så det har gått smertefritt, bokstavelig talt.
I går var jeg på besøk hos naboen. Det gikk fint opp trapp med god hjelp fra sterke armer. Og ned igjen...hehm... jeg er skikkelig engstelig.
Følte meg som den Ludvigen der jeg sto på toppen av trappa og avviste alle gode forslag for hvordan det var best å komme seg ned. Men, Astrid vet råd, hun har nemlig jobbet i pleien. Så det gikk da fint det og.

Jeg har aldri tenkt særlig over det, men livet er veldig mye mer komplisert når man er avhengig av rullestol, eller andre hjelpemidler for å fungere rimelig i hverdagen.

Tid for 11

Det 11. året begynte 7/7.
Siden har vi hatt husdag 28/9, som i mitt tilfelle var på sykehus, og i dag er det 11 år siden vi satte på oss ringene ved utepeisen på Holm. I tiden etter ringen var ny har den fått noen ekstra diamanter i seg. Noen har en god grunn, som den ene jeg fikk da Jonathan ble født. En annen er fordi jeg ikke klarte å la være å hikke en gang til. Det fine med det er at jeg når som helst kan se på ringen min og vite at diamanter varer evig, akkurat slik som jeg vil at vi skal vare evig.

På bildet er vi på Hällekis Säteri sin trädgårdscafe. Der vokser det over hundre år gamle vinstokker og vi fikk lov til å smake så mye vi ville på de deilige blå druene som hang i store klaser ned fra taket. Hjemmebakte kaker og en uforglemmelig stemning. Absolutt et sted verd et besøk!

Ha en fin mimredag du også!

Tid for stol

I går fikk jeg rullestol. Utrolig deilig å kunne komme seg litt rundt på egenhånd, og uten de forbaskede krykkene. Var til og med til byen for å finne en god stol med fothviler. Såkalt recliner.
Første butikk hadde absolutt favoritten, en brun fin en som passet ypperlig til sofaen....
Men levering? 6 uker. Herreli! Da er man jo allerede oppe og i gang med andre aktiviteter enn å dra seg dagen lang!
Til slutt fant vi denne anonyme lille stolen her. Fungerer helt flott, og har heldekkende pute i front. Ikke noe sted å hekte alle de puter og remedier jeg har for å holde bein i riktige posisjoner. Ypperlig for en som plutselig kan få det travelt med å skifte stilling! :-)
Ellers har gutta mine snekret rampe til meg. De er bare for gode! Og fram til neste torsdag har jeg noen hjemme hos meg hele tiden. Det er trygt og godt.
Jeg er utrolig glad for familien min! Det kan jeg ikke få sagt nok ganger!

Tid for mer

Og slik så det ut da de endelig fikk av den ekle blodige gipsen jeg hadde på i tre dager! Plater på begge sider som er naglet fast også en gjennomgående skrue for å holde det hele sammen, og for å holde den senen på plass som visstnok hadde tatt seg en liten tur på egenhånd.
Makan til hoven fot! Kjenner den nesten ikke igjen, har jo til og med valker på tærne, yaikes!
Nå er den pent pakket inn igjen. Ny gips er lagt på av laske-lars, som egentlig er ortoped.
Så er det bare å vente da. Vente på at hevelsen skal gå ned, at det skal gå an å sove på siden i steden for på ryggen. Vente på at jeg skal klare å belaste foten litt i alle fall.
I morgen får jeg en rullestol..... jeg er elendig på krykker. Eller rettere sagt: Jeg har skuldre som protesterer vilt og heftig på belastningen de blir utsatt for. Tipper de er skikkelig sure på meg i morgen i morgen!
Send meg gjerne en hilsen om du er en av mine lesere. Det hadde vært hyggelig! :-)

Tid for hvile

Onsdag 27. skulle jeg bare ned kjellertrappa med en eske med pølse- og hamburgerbrød. Vips lå jeg der, bommet på nest siste trinn før repoet og hadde allerede svingt i hue.... simsalabim. Ankel sto i merkelig vridd posisjon, jeg hyler..... og hyler .... og tar tak og brekker det tilbake mens jeg tenker at det var best å gjøre det selv. Noen måtte jo ellers gjøre det for bein skal ikke se slik ut.
Vips kom barn strømmende til, fant kjøling, fant bestemor og bestefar som ringte etter ambulanse. Ble hentet av to kjekke karer osm ordnet opp og sørget for at vi rakk røntgen før den stengte kl 19. Traff utrolig hyggelig ortoped som brakk resten på plass, og la på denne greia her som er på bildet over.
Så skrev han en greie som han sendte til Tønsberg straks og med en gang. Nye kjekke ambulansekarer fulgte meg videre. Den ene tilbød seg å synge for meg :-) Det ble med litt nynning på veien inn på sykehuset.
Innen klokka var 21.35 var jeg klar for å dra opp på operasjonsrommet.
Så siden har jeg ligget og dratt meg da....

Tid for taus

Med hardt slit følger drømmer og med mange ord dumt snakk, sies det.

Så får det stå sånn for seg selv og tale ordløst!

Tid for tomat

Det er helt fantastisk!
Utrolig hvor mye mer smak det er i egen dyrket tomat og salat enn i slikt man kjøper.
En cherrytomat og litt ruccola.... og litt ymse salat fra drivhuset: mmmmm! Også en til!
Nesten som å være i Frankrike og kjøpe ferske grønnsaker fra en lokal bonde.
Tror helt bestemt jeg skal dyrke slikt neste år også!
:-D

Tid for terpentinlukt

Luktfri terpentin finnes. Men ingenting er som å sitte i Atelier Briskemoen i skikkelig oljemaling & terpentin lukt, med godt lys og gå litt amok med oljemaling på lerret.
Drømme om at et bilde faktisk skal komme ut av eget hode og materialisere seg på lerretet, for så å bli antatt på høstutstillingen.
Jammenligmeg. Det hadde vært noe.
Så der sitter man da, med en stor porsjon galgenhumor og grunner. Blander og mikser farger og stryker ut og bare suser avgårde. Helt i egen verden. Står litt foran staffeliet og sikter med penselen. Og vips er det et vårgrønt lerret i ulike sjatteringer foran meg.
Heldigvis må slikt tørke. Leenge. Slik at drømmene om at man faktisk klarer å få noe skikkelig kunstnerisk og flott ned via en sliten arm og en råtten skulder. At det skjer et under så og si, sånn bare i prossessen. Eller no'

Drømmer er fint.

:-)

Tid for Dag1

I morgen er det første skoledag. Til alle tider har det vært D-dagen, da man virkelig skal gjøre ting ordentlig fra første stund.
Men blev det så?

Hva man framsto som var kjempeviktig den dagen man begynte på ungdomsskolen. Det nyttet ikke med billige klær opphavet hadde godtatt fra Nr13 i Trondheim, den gangen. Nei, det skulle være Lee-bukser, med fire utenpåsydde lommer. Eller firkantbukser. Så trange at man måtte bruke tanga som var fast inventar i et hvert prøverom, for å i det hele tatt få på seg buksa. Men, glidelåsen holdt, og ikke hadde man nevneverdig med mageskinn som tøt ut over kanten heller. Det var tider det. Så var det platåskoa. Fikk ikke egne. Men fikk kjøpe noen litt brukte fra søster til ei venninne som var fra England, og de lå litt foran oss i mote, så det var ganske kult egentlig.
Så kom endelig tiden da man fikk seg jobb som avisbud. Opp i ørska, men gjett om jeg husker første lønningsdag. Jeg sto utenfor kontoret til Adresseavisen i Nordre og så på de 114 kronene jeg hadde tjent første uke. Mulighetene var enorme. Man tjente egne penger, og kunne kjøpe egne kule klær. Hah!

Første skoledag, med ny kurvveske over skulderen, velvalgte klær, og klar for å trå til for fullt fra første dag.... ikke i skoleflinkhet, men for å fremstå.

Så, mange år senere kom første dag på lærerskolen, alt var snudd på hue. Utdannelse man ønsket seg for alt i verden, hadde kommet inn og var opptatt av å få med seg alt av undervisning, møte tidsnok hele året. -selv om det innebar å måke bilen ut kl 0600, for så å høre brøytebilen kl 0700, når man endelig hadde fått 2 stk møfrø opp og i gang med frokosten. Ut igjen og ta brøytekanten, levere unge nr 1 på skolen og unge nr 2 i barnehagen. Før man kom tidsnok på skolen og leverte alt til tiden og til slutt fikk sin laud som lønn for alt strevet.

Dag1 er ikke det samme nu for tiden. Ferien har vært altfor kort, man er endelig i feriemodus og terrassen er et deilig sted. Særlig med bærbar pc.
I morgen er Dag1. Poden skal opp og iføre seg kule klær.
Jeg for min del har sluttet å framstå, så jeg skal nok rusle bort i barnehagen en tur, se om det er noen regninger å betale, sjekkepostlista og registrere litt greier. Så, om jeg får tid skal jeg ut til stålgutta og smile hyggelig og høre om de har mye i mot å kutte opp noen halvannen plater til meg.
Tirsdag skal jeg grunne et maleri eller 4, som jeg kanskje tror jeg kan få til om jeg holder fast ved at det er illusjonen av et motiv osv jeg skal få fram, og at det ikke er mine manglende tegneferdigheter som skal stilles ut til offentlig spott og spe.
I det hele tatt, livet er helt greit. Selv med Dag1 i sikte!

Tid for ting jeg liker og ikke liker

I dag er det ett år siden jeg fikk min egen blogg.
I den forbindelse tenkte jeg litt på ting jeg liker og ting jeg i alle fall ikke liker.

Jeg liker ikke:

-å bli tatt bilde av
-å bade i kaldt vann
-brå forandringer
-at folk forsvinner ut av livet mitt
( med mindre det er fordømmende folk jeg ikke har bruk for da)
-å sitte på vent
-å snakke i telefonen
-når printeren ikke skjønner at jeg har rett
-å stå tidlig opp
-slurvete folk

Jeg liker:

-å ha store solbriller på hodet for å holde håret litt på plass
-skulderveska mi fra Montmartre
-familien min
-å kontorere og få ting til å skje
-Queen
-å krype rundt for å få best mulig vinkel på et bilde
-å plutselig se det perfekte i et bilde jeg lager
-å sitte ute på verandaen med levende lys og lese
-å reise
-å gjøre impulsive ting (tro det eller ei)
-å ha rødt hår i økende lengde

Og er noen i tvil: Jeg elsker å ha rett! ;-)

Og sist men ikke minst: Jeg elsker mannen min mer enn i går og mindre enn i morgen.

Tid for symtomer

Det første symptomet på at vi er i ferd med å drepe drømmene våre, er at vi har dårlig tid.
Det andre symptomet på at drømmene våre er døden nær, er vår skråsikkerhet.
Det tredje symptomet på at drømmene våre dør, er fred og ro.
( Pilegrimsferden)

Tid for tanker

Kjærligheten har aldri hindret et menneske i å leve sin egen historie.
(Alkymisten)

Tid for ubetydeligheter

Noen ganger kan en ubetydelig hendelse på et øyeblikk forvandle hele skjønnhetsopplevelsen til noe uhyggelig.
Vi ser ikke annet enn splinten i øyet, og glemmer fjellene, markene og olivenlundene.
(Ved elven Piedra satt jeg og gråt)

Tid for tante

Denne sommeren har jeg hatt daglig kontakt med noen jeg er tante til.
Fra minste lille Tuva, som ikke kan si så mye ennå, til frøken Fie som virkelig har talegavene i orden. Barn er fascinerende. Utrolig hvilke tanker som så vidt er innom hjernen før de kommer ut som forslag til løsninger på ting. Og i hvilke situasjoner det bare _må snakkes. -som når det hostes og harkes fordi hun glemmer å lukke munnen og tie stille mens hun prøver å svømme. Ikke lett å være jente med Bergensblod, det slaget kjenner vi flere av :-)

Og de ordene vi ikke alltid bruker, som når frøken Fie lurer på hvor Kajoline ej.... -På sørlandet, sier jeg. 'Å, ja! Hos sin elskede Andjeas' konkluderer hun straks, med trykk på -elskede!
Sommeren er kort, og snart er livet tilbake i vant gjenge og små jenter bor så alt for langt unna. Men det tenker vi ikke på nå, det er jo fremdeles juli!

Tid for englevakt

På tirsdag skjedde det noe jeg ikke helt får til å stemme. Jo mer jeg tenker på det, jo mer sikker er jeg på at jeg hadde englevakt.
Følgende skjedde:
Jeg kjørte fra Kvelde til Sandefjord, over skauen. På sletta rett før avkjørselen til Rv 304 mot Sandefjord er det en lang slette. Den starter når man kommer ut av et skogholt. Etter å ha kjørt denne veien jevnlig de siste elleve årene vil jeg påstå at jeg kjenner veien. Da jeg kom ut av skogholtet gav jeg som vanlig på og fikk endelig lagt inn femte giret. I andre enden av sletta registrerer jeg en lys bil som kommer mot meg. Den kjører midt i veien. Jo nærmere den kommer, dess mer sakker jeg farten og legger meg så langt ut i grøfta jeg kan. Bilen har skilt fra Litauen, mener mitt eldste barn, som var med.
Plutselig går det opp for meg at føreren av den andre bilen stirrer på meg og styrer rett mot meg. Jeg tenker at nå må det da snart skje noe med kursen... vi er rett og slett på kollisjonskurs, og jeg kommer ikke lenger unna uten å kjøre ut... Tiden går fryktelig sakte, men plutselig er vi forbi.. jeg ser i speilet at den andre bilen vingler videre i 'min' kjørebane.

Men hva skjedde egentlig?

I dag kjørte jeg samme strekning, og der vi passerte hverandre er det ikke mulig å unngå et sammenstøt, medmindre jeg var i grøfta, og den grøftekanten er høy og bilen min er ikke skadet på noe vis...
Noe har skjedd der som jeg ikke har oversikt over. Vanligvis er jeg skeptisk! Veldig skeptisk til ting jeg ikke har oversikt over.
Men her har noe skjedd, jeg har hatt englevakt, det er jeg sikker på!

Tid for Tuva

En liten Tuva er født!

Og det er ikke bare bare.
Hun er allerede kusine og lillesøster, datter og tante&onkel unge og barnebarn nr 6.
Og alle hjerter gleder seg for at alt gikk fint :-D

Lysere tider

Det går mot lysere tider, selv om sola akkurat har snudd. Bad og soverom er endelig iført den flotte lyse fargen de fortjener. Så får det heller være at man må sove på sofaen noen netter for å unngå lukta! Skagen, isvann, letthet..... og litt blått på gulvet på badet. Blir så bra atte! :-D

Tid for ettertanke

Min reservepappa døde i dag.
Det er trist, men det var på en måte på tide. Han har vært nesten _der_ i to og et halvt år nå. Kreftsyk, avhengig av sterke medisiner for å leve rimelig smertefritt osv.
En flott mann, i god alder men allikevel: helt umistelig. Ikke en del av hverdagen min, men allikevel en del av livet.
Han var min konfirmantprest, og fulgte stadig opp det der. Han var mye for mange, og han var der for meg om jeg trengte det, når jeg trengte det.
Det siste minnet jeg har fra besøk hos oss er en støyende grillmiddag i haven vår, med gode historier og latter som satt løst. En romslig onkel med en sky av hvitt uregjerelig hår som fortalte så alle måtte kose seg og le masse!
Det siste minnet jeg har av ham er en meget slankere utgave, men fremdeles verdig i slåbrok. Mye slankere og mye mindre hår. Men: samme humor & glimt i øye, og samme fortellerglede!

Snart er det en siste avskjed.
Det er vemodig, og det er trist at han ikke fikk leve og sprudle videre.
Fred over hans minne!

Tid for valg

Det har vært tid for å velge bort ting som tar tiden fra meg.
Det er ikke lett å velge bort ting, langt mindre velge mennesker ut av livet sitt.

I dag var jeg på Larvik museum, der skulle man svare på en del spørsmål, også kanskje man fikk det hele rammet inn sammen med alle de andre som gadd svare.

Et av spørsmålene var: Hva er det mest unyttige du har?
Jeg er ikke i tvil om svaret: En liten flaske med noe brun gugge i, som jeg fant på bestefars verksted for to år siden da huset skulle selges og vi tømte huset for ting&tang. Det er en helt totalt unyttig ting, den er komplett ubrukelig til noe praktisk! Men den minner meg om at bestefar var en mann med mange ideer og et stort hjerte.

Noen ganger er livet slik at man må rydde, og kvitte seg med ting som krever mer enn de gir. Den lille flaska gir meg noe, tross dens unyttighet. Den gir meg gode minner om da jeg var liten og det var trygt å være sammen med en bestefar som fikk meg til å føle meg verdifull!
Men mennesker som bidrar til usikkerhet og mindreverdighetskomplekser, de kan i grunnen bare ha det greit uten meg. Uansett hvor 'nyttige' de kan være i andre sammenhenger.

Det var bare en liten digresjon.... Helt enkelt!

Tid for tid!

Tro det eller ei, men jeg fikk en dag i dag. Skulle vært på vei til Kristiansand i dag, men så ble det hele utsatt en dag. Så da iler man rundt og gjør alt man egentlig hadde besluttet at man ikke rakk før avreise. Som å vaske klær for gullet som også skal på tur... støvsuge&vaske bilen og noe så lite nødvendig som å oppdatere egen hjemmeside. Men det var jammenligmeg på tide!
Man har også planer om å rydde bort siste rest av påskepynt, og ellers bare nyte tiden!

Solen gløtter fram og det er absolutt fin temperatur ute, snøhaugen er nå mulig å forsere, så man kommer ned i blåveislia helt uten problemer. Er jeg riktig heldig har gutta mine ryddet i drivhuset til jeg kommer hjem, så da er det kanskje klart for å så de første frø til salat og andre ting man har lyst på i sommer. Tomatplantene står allerede i kjøkkenvinduet, og jordbærplantene blir båret ut og inn hver dag, i påvente av litt plass i nevnte drivhus.

I det hele tatt: Livet er helt flott!

Ha en strålende dag du også!

:-D

Blåveis i haven

Det er blåveis i haven!
Joda, det er det hvert eneste år, men det spesielle i år er at det er omtrent uframkommelig ned for å få sett på dem. Noen har lagt all snøen fra i vinter i en stor haug mellom huset og garasjen, og noen andre har konsekvent lagt naboens snø på den andre siden av huset, så det er ganske mye å ta seg igjennom (bokstavelig talt) for å komme ned i haven bak huset. Gammel, råtten snø er det ikke mye 'hold' i!
Men, i dag forserte jeg hekk og snø og kom meg ned i blåveisland. Ja, det er i alle fall noen få planter der da, som lyser blidt i alt det visne..

Jeg har i alle år trodd at tanten som eide huset før hadde begått en liten naturforbrytelse ved å plante disse små søte blå i haven, men i dag avliver lokalavisa det hele:

http://www.op.no/nyheter/article2053357.ece

Så da kan jeg med frimodighet annonsere: jeg har blåveis i haven!

Og det er da enda noe!

Paris, del 2

Båttur på Seinen, mellom Eiffeltårnet og Notre-Dame og tilbake. Strålende vårvær. Bare 40 minutter i kø for å få lov til å _gå_ opp ca 320 trinn til tårnets første avsats. Men, det gikk fint nok. Man fikk litt kaffe, fikk skrevet kort og tatt litt bilder. Og ikke minst sett ned på den millionlange køen som de som ville ta heisen sto i.
Det fantes ett annet alternativ, når sant skal sies, og det bør det jo.
Restauranten 'Jules Verne' har sin egen heis. For å komme dit må man riktignok spise og ha forhåndsbestilt bord og det hele starter på 91€ pr. person.
Sett i lys av at man var 5 personer... og at prisen ikke inkluderer drikke, var det helt ok å traske opp og ned til nette sum av 3,80€ pr. person.

Paris, del 1

Paris;
Mangfoldets by, med alt fra uteliggere til rikfolk. Politi som ruster opp til å møte demonstranter og setter opp sperringer rundt Louvre og andre historiske bygg. Artige kelnere som spør om man vil ha omeletten sin med vanilje eller pistasj-smak. Hyggelige franskmenn som snakker glitrende engelsk, og ikke fullt så hyggelige som fortsetter å si den samme tingen på et uforståelig fransk.

Kontrastene er store, det er tiggere overalt, og i alle former. Alt fra de desperate kunstnere på Montmartre som ikke tar et nei for et nei, men som henger og plager enkelte turister til de gir seg og lar seg tegne for en god slump penger, via den ensomme mannen med et pappbeger med et lite skilt på, på toppen av trappen til metroen. Og så de tre som bodde på disse madrassene nedenfor vinduet i leiligheten vi leide. Som redde pent opp etter seg hver morgen og ellers var stille og sov. Man blir litt ettertenksom sånn på en langfredags ettermiddag, vel hjemme i sitt eget trygge hus!

Tid for livsgnist

Tid for Tid

Man skal ha tid, og man skal absolutt ha mot for å leve sakte.
Når du lever sakte er det som å tegne en rett strek. Tegner du raskt behøver du ikke tenke på hvordan du skal klare å få den rett. Tegner du sakte derimot, er det mye større sjanse for at streken blir vinglete og skakk, bare fordi du tenker på alt som kan gå galt.
Å leve sakte er noen ganger å se begrensningene og det vanskelige, isteden for å la ting skje automatisk. Så hvorfor gidde?

Når du skal leve sakte etter å ha kjørt hurtigtog en stund blir alt bare kaotisk. Det blir så mye og så mange opplevelser som skal sorteres og føles på, at det bare sier stopp. Sånn helt uten videre sier hjernen bare stopp.

Da er det hele liksom satt på vent, og man er litt utålmodig for at ting tar mer tid enn en hadde beregnet. Det er da ting tar tid og tiden tar tingene fra deg.

Når du lever sakte lever du sterkere, fordi du tar inn det som skjer der og da. Du venter ikke til neste topp, eller rundt neste sving før du setter deg ned og hviler, men er tilstede i nuet slik at du faktisk kan være med på, og ta igjen det du ikke hadde tid til å oppleve der og da.
Det er bare det at å leve sakte gjør en så usikker på om en får det til.


Sånn er det å leve med Tid.

Venstrehåndshandikappethet elns

Er du klar over hvor mye man bruker venstre hånd????
Hæ???

Jeg har gjort ett eller annet teit med venstre hånd. Det skjedde da jeg skulle putte noe tøy inn i vaskemaskinen, vet ikke hva jeg gjorde, kanskje sentrifugalkraften kom strømmende ut og tok all kraften fra hånda eller no'... i alle fall er resultatet at all bevegelse, hvor litt krefter er innvolvert, utløser hylende smerte.
Jeg hyler sjelden. Kun når jeg blir skikkelig skremt. Men i dag har jeg hylt mange ganger! Mange!

Jeg bruker venstre hånd til å åpne vinduer med, til å holde mobilen inntil øret når jeg snakker, til å åpne bildøra, til å pusse tennene med, til å holde ting jeg skal åpne med, som f.eks et glass syltetøy, til å bære veska mi med og ikke minst: til å taste med.

I dag har jeg knapt vært i stand til å ta med meg en kaffe kopp og sette meg ned for å lese... man skal jo ha med seg en bok eller to og briller og ikke minst kaffekoppen og kanskje noe inntil.... når man da har en hånd tilgjengelig, og ikke ser med brillene på nesen ( de er nemlig lesebriller) da er det mange runder før man endelig har satt seg. Og som en naturlov ringer da telefonen, som man ikke kan holde med venstre! *sukk*
Alt takket være sentrifugalmonstrene.

Dagens moral er da: Livet er hardt, men noen må leve det!


Lev lurt, og pass på hendene dine!

Tid for vår

Nå synes jeg det er på tide med vår!
Terrassen er innviet og man har begynt på prosjektet med å finne igjen uteplassen under to meter snø. Ja, to meter er det realistisk å tro at det er, ettersom snøen fra taket også ligger der.

Vårsolen derimot, den er jeg ikke helt venner med for tiden. Den avslører hva koselige innekvelder med mange stearinlys gjør med både tak og vinduer. Prosjekt: male tak trenger seg på .
Lørdag snudde vi oppned på stua, og dro for å kjøpe ny sofa. Det ble en vanskelig greie, den skulle ikke være prangende, ikke i skinn og passe til stilen i stua forøvrig. Den skulle ikke være for lys, ikke for dyr og etterhvert ble et av kriteriene også at den skulle ha myke vanger og være god å ligge i. Etter å ha trålet alle byens møbelbutikker opptil to ganger landet vi på en buesofa. Den tilfredstiller alles krav, så er det bare å håpe at vi blir fornøyde. Er vi heldige kommer den på onsdag sammen med det konsollbordet jeg bare måtte ha. Nå mangler det kun en lampe eller to... men med noens erfaringer med å være med på lampekjøp tror jeg det er noe jeg bør gjøre alene.

Lev lurt! :-)

Tid for kreativitet

Det har vært fullstendig tørke på den kunstneriske fronten i mange måneder nå. Kan egentlig ikke huske sist jeg var inspirert til å lage noe som helst. Men i dag løsnet det.
Jeg har hatt et lite prosjekt 'hall' siste uke. Forandret litt på farger og lamper osv. Og nå har man til og med et lite teppe i det ellers så teppeløse hus!
Så var det den ene veggen da, som manglet noe som kunne understreke den bohem-stilen jeg var ute etter.
Her ser man resultatet... eller en krympet versjon av det som er et bilde i 50x60 på lerret.
Det føltes utrolig deilig å våkne med _lyst_ til å skape noe :-)
Så får vi se hvor lenge det varer, -pessimisten blir som kjent sjelden skuffet.

Lev lurt!

Tid for regn?

Kommer det mere snø nå vet jeg ikke noen annen råd enn å ta den inn i bøtter og tine den i badekaret! -sa en av damene jeg danser linedance med i går.
Og jammenligmeg!
Nå er det liksom ikke særlig morro lenger. Snøen er tung og den er våt og den er overalt! Man aner såvidt hvor trampolina står i hagen, og det er ikke særlig mere plass å legge snøen på. Heldigvis har man venner med traktor!
Fram til i går syntes han som freser hos naboen at det var mest praktisk å styre snøfresen mot oss. Det gjør han ikke mer. Det får da være måte på liksom, og fylle opp andres have på den måten der!

I kveld skal vi på besøk til noen venner. Det er lite framkommelig på veier så jeg tror nok vi tar skia fatt. Kan bli riktig så koselig det! Man har i det minste lysløype rett utenfor døra! :-)

Og snart er det tid for vårregnet! Kanskje på tide med en regndans?

Hm!

Tid for pause

Det finnes ikke noe mer tilfredstillende pause enn midt i stillheten! Norefjell bød på vanvittig flott skiføre denne helgen. Tre små minusgrader og nysnø og nypreparerte løyper. Så mye snø at man kunne nyte den totale stillhet midt inni skogen, der under snetunge trær.

Alpinanlegget viste seg også fra sin beste side, det er nesten så man vurderer å bytte ut skia fra 1996! Ikke at jeg stiller først i køen når det gjelder nyinvesteringer da, noen har ennå toppmodellen fra Blizzard fra 1989 elns. og lever høyt på det. Nesten like lange som langrennsski, men uvurderlige når man skal kjøre fort... har jeg hørt rykter om.

Jeg kjører nemlig ikke fort lenger, jeg kjører verdig!

Før i verden, den gang da jeg var lommekjent i Geilos alpinanlegg.. da så man litt ned på disse i foreldregenerasjonen som hadde håpløst gammeldags utstyr. Hva skjedde?? Jeg mener, det er da ikke så lenge siden? Eh.. bare 23 år elns! Og her kommer jeg med mine knallgule ski og mener at det jo nesten er nye... og har vitterlig håpløst gammeldags utstyr fra topp til tå!

Sånn kan det gå! Selv i de beste familier..

Krav og mentalitet

Folk som krever har jeg lite til overs for. 'Jeg har krav på...' sier de. Jovel ja.
Men hvis man føler at man må si at man har krav på noe betyr jo det at de føler seg utnyttet på en eller annen måte. Eller?

Kanskje man bare har misforstått noe? Kanskje man ikke har satt seg inn i hva som er regler eller hvordan tingene fungerer der man er?
Om man jobber i privat sektor gjelder helt andre regler enn om man jobber f.eks i statlig eller kommunal sektor.

For meg blir det helt feil når folk angriper en sak med ordene: 'jeg har krav på..'
Kan man ikke snakke saklig sammen, forklare at jeg ser at slik blir gjort, men jeg har en forståelse av at det skulle gjøres sånn i steden for? Kan noen forklare meg hvorfor ting er slik?

De fleste har en god grunn for å gjøre som de gjør, mange folk er faktisk riktig så oppegående og gjør så godt de kan, og utnytter ikke andre.

Hva med å _samtale_ i steden for å kreve? Det blir så mye hyggeligere da!

Det er så slitsomt med negative ting. Vi må gi hverandre litt slækk! Være litt romslige og se ting fra flere sider. Kan det være så vanskelig da?


Ha en strålende dag!

Snø!

Det snør ute. Laver ned store hvite filler som legger seg på trær som vakler under vekten. Utrolig hvor tungt det kan bli når det blir nok av de lette fillene.
Lysløypa ligger få meter unna, men i dag er det skirenn så da ble det visst ikke noen tur på meg. Så sørgelig. Lurer på hva det der er med den underliggende motviljen mot å gå på ski. Fikser det liksom aldri helt. Enten klabber det, eller så er det bakglatt. Og skulle føret og smøringen stemme overens kan du vedde på at det er hull i løypa eller andre ting som gjør det vanskelig å få riktig rytme. Jaja. Snart skal vi på hytta på Norefjell og der er det i det minste lange rette løyper innover. Med god vinterstillhet. Da skal jeg gå på ski da... trur eg!

Ha en strålende dag!

Juletid

Da er ferien over, og alle er i gang med sitt igjen.
Det har vært en innholdsrik ferie, med ikke mindre enn 5 store selskaper her på Briskeby.

Julaften grillet man Culottestek. Ikke noe ribbe eller pinnekjøtt her i gården!
Man har hatt ymse erfaringer med roastbiff i stekeovn; det har nemlig hendt at man har blitt værende igjen for lenge for å pludre med kjente på kirkebakken, og da blir det fortvekk oksestek og ikke roastbiff....
Så kloke av skade valgte vi å grille når vi kom hjem i år. Det gikk over all forventning. Litt styr med å holde gassflasken varm nok og temperaturen oppe, men det hele ble ypperlig!
3. juledag var det to selskaper, det har jeg jo allerede nevnt, i anledning noens 20 års dag :-)

Så var det tid for 10 års bryllupsdag. Bildet er fra den dagen ( og det oransje i kokkens hånd er en stor lykt for å sjekke temperaturen) , da noen igjen insistere på å servere spesiell mat. Egen importert fransk grønnpeppersaus satte også en ekstra piff på maten :-) Og hyggelig var det, både ute og inne. For lys og snø og juletre bidro til god stemning i tillegg til gode venner!
Så var det nyttår, og alle var trette. Naboer bidro med raketter helt til klokka var nesten to.

Så er det hverdag og snart tid for å pakke vekk julepynt som begynner å bli støvete. Tid for ettertanke har det ikke vært, så det kan jo hende det dukker opp noen tanker om livet etterhvert her i bloggen.
Ute er det kaldt og snø og oppkjørte lysløyper. Så kanskje man finner ut at skia fra i fjor fortjener en liten luftetur?