Tid for englevakt

På tirsdag skjedde det noe jeg ikke helt får til å stemme. Jo mer jeg tenker på det, jo mer sikker er jeg på at jeg hadde englevakt.
Følgende skjedde:
Jeg kjørte fra Kvelde til Sandefjord, over skauen. På sletta rett før avkjørselen til Rv 304 mot Sandefjord er det en lang slette. Den starter når man kommer ut av et skogholt. Etter å ha kjørt denne veien jevnlig de siste elleve årene vil jeg påstå at jeg kjenner veien. Da jeg kom ut av skogholtet gav jeg som vanlig på og fikk endelig lagt inn femte giret. I andre enden av sletta registrerer jeg en lys bil som kommer mot meg. Den kjører midt i veien. Jo nærmere den kommer, dess mer sakker jeg farten og legger meg så langt ut i grøfta jeg kan. Bilen har skilt fra Litauen, mener mitt eldste barn, som var med.
Plutselig går det opp for meg at føreren av den andre bilen stirrer på meg og styrer rett mot meg. Jeg tenker at nå må det da snart skje noe med kursen... vi er rett og slett på kollisjonskurs, og jeg kommer ikke lenger unna uten å kjøre ut... Tiden går fryktelig sakte, men plutselig er vi forbi.. jeg ser i speilet at den andre bilen vingler videre i 'min' kjørebane.

Men hva skjedde egentlig?

I dag kjørte jeg samme strekning, og der vi passerte hverandre er det ikke mulig å unngå et sammenstøt, medmindre jeg var i grøfta, og den grøftekanten er høy og bilen min er ikke skadet på noe vis...
Noe har skjedd der som jeg ikke har oversikt over. Vanligvis er jeg skeptisk! Veldig skeptisk til ting jeg ikke har oversikt over.
Men her har noe skjedd, jeg har hatt englevakt, det er jeg sikker på!