Tid for tid igjen

I går skjedde det endelig, den lange terrasseskrueaktige syndesmoseskruen ble skrudd ut av ankelen min. Det var fort gjort, omtrent gap opp og spytt. Joda, men selve apparatet rundt var like gedigent som ellers når jeg har gjort operative inngrep. Full pakke med sykehusskjorte og slåbrokk og veneflon og blodtrykksapparat og disse ledningene de fester på overkroppen. Tre grønnkledte + en overlege som så ut som han lekte birøkter.
Strålende stemning, som det alltid er på slike steder. Det skal de ha, de grønnkledte, at småprat om artige små ting, det kan de! Lurer på om det er et eget fag?
Ikke for det, tannlegen min har også et par kurs i konverserings-teknikk. Der pludres det også fra a til å og vips er man ferdig.
Men skruen er altså ute, og i en pose her hjemme. Den blir nå vist fram til alle som gidder se. :-)

Og i reneste Elizabeth Taylor stil ble man trillet i rullestol helt til utgangen, av egen pleier. Kult!

Men at dette skulle gjøre knokkelvondt da? Det sa ingen fra om. Riktignok fikk jeg piller for tre dager og et skjema med tidene man skulle ta hvilke piller.
Det ene lille stinget jeg har under bandasjen er jo ikke noe. Men knokkelvondt, det har jeg. Så da var det fram med rullestolen igjen, og tilbake til hinketeknikken for å komme seg fra stol til do f.eks. Damen som ringte fra sykehuset i dag mente dette burde gi seg veldig fort. Så vi satser på det.
For nå hadde jeg tenkt å begynne å kjøre bil igjen. Så det så!