Tenk om jeg skulle sitte i rullestol over lang lang tid. Så mye som måtte bygges om og legges til rette da. I går klarte jeg å bidra litt til matlaging. I rullestol, med brett i fanget, skjærefjøl oppå brett, og jeg klarte da kutte opp sopp, og å lage avocadomousse. Men skikkelig tungvint var det. Bare det å skylle hender, skylle redskap eller få tak i ting.
Det samme gjelder på badet. Om jeg i det hele tatt skal kunne stelle meg, må noen være med. Heldigvis har frisørjenta vår fått en frisørvask som står på badet, så det har gått smertefritt, bokstavelig talt.
I går var jeg på besøk hos naboen. Det gikk fint opp trapp med god hjelp fra sterke armer. Og ned igjen...hehm... jeg er skikkelig engstelig.
Følte meg som den Ludvigen der jeg sto på toppen av trappa og avviste alle gode forslag for hvordan det var best å komme seg ned. Men, Astrid vet råd, hun har nemlig jobbet i pleien. Så det gikk da fint det og.
Jeg har aldri tenkt særlig over det, men livet er veldig mye mer komplisert når man er avhengig av rullestol, eller andre hjelpemidler for å fungere rimelig i hverdagen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar