Tid for å si nei....

Hvis flere hadde sagt ja, hadde mange sluppet å gå på kurs for å lære å si nei.... sa jeg for noen år siden.

For det er nemlig en kunst å si nei!

Kunsten å si nei handler nettopp om å avgrense seg overfor andre _uten_ å krenke eller såre dem.
Sier du -nei- på en måte som sårer den som spør, mestrer du ikke kunsten.
Da plumper du ut i det, som en elefant i et glassmagasin, og resultatet er at noe blir knust.
Nå vet vi at knuste _ting_ kan repareres, men sagt er sagt og det gjør ofte noe med oss.

Hva kan være konsekvensen av å si nei?
Hvorfor sier vi nei? Hva sier vi egentlig nei til? Hva går vi glipp av ved å si nei?

Noen ganger sier vi kanskje nei til å være med på en dugnad. Og ender med å sette oss selv utenfor fellesskapet. En gang er jo greit, men hva når det begynner å bli et mønster?
Da ender vi kanskje her:
Ingen spør oss lenger fordi vi alltid sier nei.
Vi går glipp av hyggelige ting fordi vi mange ganger heller vil være alene.

Til slutt sitter vi kanskje der, med denne fantastiske evnen til å si nei, endelig har vi blitt kvitt flink-pike-syndromet!
Og det eneste kunsten vi har mestret er å bli ensomme.