Tid for Herr Mismot

Av og til får vi besøk av en ekkel, liten fyr, riktignok innbilt, men dog. Han bærer navnet Herr Mismot.
Riktig utrivelig er han der han setter seg ned på sengestolpen vår og dingler med beina mens han lyser av anklager. Nå har vi gjort det igjen, forstår vi. Innbilt oss saker og ting igjen. Og det har jo sin naturlige årsak, vi levde jo i den lykkkelige tro at Herr Mismot var på ferie.

Nå er han imidlertid tilbake, i all den velde bare slike som han kan, på tross av sin fysiske størrelse. Og nå mener han en masse ting om at vi har gått rundt og vært lykkelige i det siste.
–Hva i all verden er det vi innbiller oss? spør han med dårlig skjult forbauselse i stemmen. Vi tar jo bare helt feil, når vi tror at verden har smilt litt, til oss, og ikke av oss.
Joda, og jo mer han tenker, jo eklere blir han. –For noen nek vi er, tar sjanser og engasjerer oss. -Tenker vi ikke, spør han, -vi risikerer jo å bli vraket. Ja, ikke bare risikerer, hva i all verden skulle tilsi at vi IKKE ble det?

Et øyeblikk føler vi oss litt usikre. Vi har jo vært på Herr Mismots besøksliste såpass lenge, at vi tenker noen slike tanker helt av oss selv.
–Men det virket jo så bra, prøver vi oss.
Det kan vi spare oss, for denne herren vet nemlig alltid best, og sitter i tillegg inne med en hel rekke eksempler på når galt gikk helt galt.

En lang stund sitter han der, og skuler ettertenksomt på oss. Så fyrer han av: -om hvorfor vi tror vi skulle være spesielt utvalgt til å ha det bra? Hva har vi gjort for i det hele tatt å kunne smake på følelsen av tilfredshet?
–Neisch! –sier Herr Mismot med fynd, –noen kan tro at vi er NOE. Det kunne jo vært katastrofalt, for det er vi jo ikke, selvsagt. Vi vet jo at vi ikke duger til noe, sier han, i det han elegant jumper ned fra sengestolpen vår. Så forsvinner han, og vi sitter der tause tilbake.

Nei, egentlig var det jo det vi visste, sånn innerst inne: Det var bare et blaff, det med selvtilliten!

AK