Tid for oppdatering

Mitt eldste barn etterlyser oppdatering på bloggen, så her kommer litt ymse fra de siste ukene:

For det første: jeg går!
Riktignok har jeg en noe merkelig gange, ettersom det høyre fremdeles er stivet av med den himla skruen. Men, det slenger og går, og om jeg bruker krykker er det bare for å fortelle omverdenen at de skal ta litt hensyn til meg. Egentlig burde jeg hatt skilt på ryggen hvor det sto: Obs! Saktegående! Gå hensynsfullt forbi!
De verste er mødre med barn i vogn. For dem eksisterer ikke mye annet rundt enn deres lille søte små, og å ta hensyn til andre er liksom ikke veldig langt framme i pannebrasken.
Nest verst er pensjonister. De har ofte litt bevegelsesproblemer selv, og enser ikke at andre, som da er yngre og ser relativt friske ut, faktisk kan ha behov for at nettopp de tar det litt rolig. Dytting med handlevogn kan faktisk føre til at jeg mister balansen, og Nei! Jeg kan ikke bare hoppe til siden.
De aller mest hensynsfulle er barn. De har skjønt det der med hvor ubehagelig det er å bli skumpet borti. Hurra for barn!

For det andre: rullestolrampa er borte, og det begynner å se vanlig ut utenfor her. I dag har til og med herr sønn raket sammen noe av nedfallsfrukten og løvet under epletrærne.

For det tredje: man får stadig ikke anledning til å dyrke telefonfobien sin. Neida, plutselig ringer det folk fra kommunale instanser og krever svar pronte på både det ene og det andre, og da må man bare svelge all fobi og hive seg rundt. Ringe til folk man så vidt er på hils med, og bry familien til andre med å lete rundt etter mobilnumre ingen husker. Ligge lange netter for å finne good vendings til en telefonsamtale man må ta, for så å oppleve at vedkommende er syk den dagen man endelig var klar! *sukk* Jaja, hva er galt med sms liksom?

For det fjerde: jeg har to skjønne døtre, som begge er utsyrt med smsmania. Og det ser ut som om de skal fortsette å synes dette er den beste form for familiekommunikasjon, så da bør nok mor også skaffe seg dette. For når det gjelder døtre, har jeg faktisk ikke noe som helst snev av telefonfobi. Trådløs familie har vi også, så her kan det snakkes i vilden sky, men ringer de? Neida, sjelden, de lider vel av samme akutte fobi de også, og sender sms i steden for.

For det femte: jeg kan ikke kjøre bil ennå. Det er det få fordeler med, det er ganske kjedelig å måtte ha noen til å kjøre seg overalt. Men noen ganger er det litt morsomt også. Som i går da svigermor skulle kjøre min bil til byen. Vi får kjøre sammen sa hun. Mm. Hun hadde ansvaret for ratt, pedaler og girspak. Og jeg hadde ansvaret for resten. Vindusviskere, varmeapparat og å si fra om skilting og når vi ville gire ned. Og for å se om det var klart.
Gikk så fint atte :-)

Nå er det allerede begynt å mørkne ute. Det er snart tid for å finne fram girlandere og annet man kan lyse litt opp med utenfor. Julemusikken er i gang! -men bare den amerikanske ;-)

Ha en fin advent!