Tid for Tid

Man skal ha tid, og man skal absolutt ha mot for å leve sakte.
Når du lever sakte er det som å tegne en rett strek. Tegner du raskt behøver du ikke tenke på hvordan du skal klare å få den rett. Tegner du sakte derimot, er det mye større sjanse for at streken blir vinglete og skakk, bare fordi du tenker på alt som kan gå galt.
Å leve sakte er noen ganger å se begrensningene og det vanskelige, isteden for å la ting skje automatisk. Så hvorfor gidde?

Når du skal leve sakte etter å ha kjørt hurtigtog en stund blir alt bare kaotisk. Det blir så mye og så mange opplevelser som skal sorteres og føles på, at det bare sier stopp. Sånn helt uten videre sier hjernen bare stopp.

Da er det hele liksom satt på vent, og man er litt utålmodig for at ting tar mer tid enn en hadde beregnet. Det er da ting tar tid og tiden tar tingene fra deg.

Når du lever sakte lever du sterkere, fordi du tar inn det som skjer der og da. Du venter ikke til neste topp, eller rundt neste sving før du setter deg ned og hviler, men er tilstede i nuet slik at du faktisk kan være med på, og ta igjen det du ikke hadde tid til å oppleve der og da.
Det er bare det at å leve sakte gjør en så usikker på om en får det til.


Sånn er det å leve med Tid.

Venstrehåndshandikappethet elns

Er du klar over hvor mye man bruker venstre hånd????
Hæ???

Jeg har gjort ett eller annet teit med venstre hånd. Det skjedde da jeg skulle putte noe tøy inn i vaskemaskinen, vet ikke hva jeg gjorde, kanskje sentrifugalkraften kom strømmende ut og tok all kraften fra hånda eller no'... i alle fall er resultatet at all bevegelse, hvor litt krefter er innvolvert, utløser hylende smerte.
Jeg hyler sjelden. Kun når jeg blir skikkelig skremt. Men i dag har jeg hylt mange ganger! Mange!

Jeg bruker venstre hånd til å åpne vinduer med, til å holde mobilen inntil øret når jeg snakker, til å åpne bildøra, til å pusse tennene med, til å holde ting jeg skal åpne med, som f.eks et glass syltetøy, til å bære veska mi med og ikke minst: til å taste med.

I dag har jeg knapt vært i stand til å ta med meg en kaffe kopp og sette meg ned for å lese... man skal jo ha med seg en bok eller to og briller og ikke minst kaffekoppen og kanskje noe inntil.... når man da har en hånd tilgjengelig, og ikke ser med brillene på nesen ( de er nemlig lesebriller) da er det mange runder før man endelig har satt seg. Og som en naturlov ringer da telefonen, som man ikke kan holde med venstre! *sukk*
Alt takket være sentrifugalmonstrene.

Dagens moral er da: Livet er hardt, men noen må leve det!


Lev lurt, og pass på hendene dine!

Tid for vår

Nå synes jeg det er på tide med vår!
Terrassen er innviet og man har begynt på prosjektet med å finne igjen uteplassen under to meter snø. Ja, to meter er det realistisk å tro at det er, ettersom snøen fra taket også ligger der.

Vårsolen derimot, den er jeg ikke helt venner med for tiden. Den avslører hva koselige innekvelder med mange stearinlys gjør med både tak og vinduer. Prosjekt: male tak trenger seg på .
Lørdag snudde vi oppned på stua, og dro for å kjøpe ny sofa. Det ble en vanskelig greie, den skulle ikke være prangende, ikke i skinn og passe til stilen i stua forøvrig. Den skulle ikke være for lys, ikke for dyr og etterhvert ble et av kriteriene også at den skulle ha myke vanger og være god å ligge i. Etter å ha trålet alle byens møbelbutikker opptil to ganger landet vi på en buesofa. Den tilfredstiller alles krav, så er det bare å håpe at vi blir fornøyde. Er vi heldige kommer den på onsdag sammen med det konsollbordet jeg bare måtte ha. Nå mangler det kun en lampe eller to... men med noens erfaringer med å være med på lampekjøp tror jeg det er noe jeg bør gjøre alene.

Lev lurt! :-)