Tid for oppdatering

Mitt eldste barn etterlyser oppdatering på bloggen, så her kommer litt ymse fra de siste ukene:

For det første: jeg går!
Riktignok har jeg en noe merkelig gange, ettersom det høyre fremdeles er stivet av med den himla skruen. Men, det slenger og går, og om jeg bruker krykker er det bare for å fortelle omverdenen at de skal ta litt hensyn til meg. Egentlig burde jeg hatt skilt på ryggen hvor det sto: Obs! Saktegående! Gå hensynsfullt forbi!
De verste er mødre med barn i vogn. For dem eksisterer ikke mye annet rundt enn deres lille søte små, og å ta hensyn til andre er liksom ikke veldig langt framme i pannebrasken.
Nest verst er pensjonister. De har ofte litt bevegelsesproblemer selv, og enser ikke at andre, som da er yngre og ser relativt friske ut, faktisk kan ha behov for at nettopp de tar det litt rolig. Dytting med handlevogn kan faktisk føre til at jeg mister balansen, og Nei! Jeg kan ikke bare hoppe til siden.
De aller mest hensynsfulle er barn. De har skjønt det der med hvor ubehagelig det er å bli skumpet borti. Hurra for barn!

For det andre: rullestolrampa er borte, og det begynner å se vanlig ut utenfor her. I dag har til og med herr sønn raket sammen noe av nedfallsfrukten og løvet under epletrærne.

For det tredje: man får stadig ikke anledning til å dyrke telefonfobien sin. Neida, plutselig ringer det folk fra kommunale instanser og krever svar pronte på både det ene og det andre, og da må man bare svelge all fobi og hive seg rundt. Ringe til folk man så vidt er på hils med, og bry familien til andre med å lete rundt etter mobilnumre ingen husker. Ligge lange netter for å finne good vendings til en telefonsamtale man må ta, for så å oppleve at vedkommende er syk den dagen man endelig var klar! *sukk* Jaja, hva er galt med sms liksom?

For det fjerde: jeg har to skjønne døtre, som begge er utsyrt med smsmania. Og det ser ut som om de skal fortsette å synes dette er den beste form for familiekommunikasjon, så da bør nok mor også skaffe seg dette. For når det gjelder døtre, har jeg faktisk ikke noe som helst snev av telefonfobi. Trådløs familie har vi også, så her kan det snakkes i vilden sky, men ringer de? Neida, sjelden, de lider vel av samme akutte fobi de også, og sender sms i steden for.

For det femte: jeg kan ikke kjøre bil ennå. Det er det få fordeler med, det er ganske kjedelig å måtte ha noen til å kjøre seg overalt. Men noen ganger er det litt morsomt også. Som i går da svigermor skulle kjøre min bil til byen. Vi får kjøre sammen sa hun. Mm. Hun hadde ansvaret for ratt, pedaler og girspak. Og jeg hadde ansvaret for resten. Vindusviskere, varmeapparat og å si fra om skilting og når vi ville gire ned. Og for å se om det var klart.
Gikk så fint atte :-)

Nå er det allerede begynt å mørkne ute. Det er snart tid for å finne fram girlandere og annet man kan lyse litt opp med utenfor. Julemusikken er i gang! -men bare den amerikanske ;-)

Ha en fin advent!

Tid for Oslo

I helga var det endelig tid for tur med gode venner til Oslo. Litt annerledes enn planlagt, og det ble bil i steden for felles togtur. Sånn er det når rullestolen skal med, og man ikke er helt sikker på hvordan det går. Etter en tur på Karl Johan har jeg lært at det er normalt for barn i sportsvogn å kjede seg. Bare se på bildet, slik ser ser det ut fra sittende perspektiv. Annerledes?
Det hele gikk overaskende bra. Klarte meg med krykker til Oslo Spectrum, der vi så på Chess. Jeg synes det var en flott forestiling jeg.
Uansett hva besserwisseren bak meg mente om 60-talls inspirert dommer og for høy musikk og sjakkspill generelt.
Så ilte en delegasjon bort på Egon for å stå i kø, mens vi andre tok det mer piano. Kom akkurat fram i tide til å skli forbi hele køen. Gjorde ikke noe det :-D
Inne på Egon kom det en rød-hvit plankegjeng, og ettersom vi vestfoldinger ikke kunne heiaropene deres, fikk vi de til å demonstrere. Veldig glitrende, med bevegelser og det hele, og med så stor innlevelse at utkasteren kom og ville gjøre jobben sin. Heldigvis hørte han på oss som hadde satt i gang det hele, så de fikk seg et bord og mat de også.
Så ble det tid for rullestol, og en ny delegasjon dro for å hente den. Noen kunne ikke helt dy seg, men måtte leke cp-rammede Jesper på vei tilbake, mens følgesvennene på et tidspunkt bare slapp hele stolen og mente han fikk greie seg på egenhånd.
Kvelden ble avsluttet med en tur på toppen av Plaza, det er et must å ta den utvendige heisen der! Der oppe lærte vi at bartendere tar jobben sin veldig alvorlig og at man ikke under noen omstendighet skal bruke sugerør i kaffe med krem på toppen. Da blir den ødelagt!

Man lærer så lenge man lever, og man er aldri for gammel til å ha det ustyrtelig morsomt! :-D

Ha en flott dag!

Tid for alene

Det er merkelig det med sykdom og ulykker og hvordan folk rundt reagerer. Noen sender jevnlig mailer og vitser på sms og forventer ikke svar, andre er jevnt over ikke tilstede om man selv ikke tar kontakt. Og for all del, det er helt greit, jeg bare konstaterer.

Jeg har en god venn, som hadde en rekonvalesensperiode for en stund siden. Derfra har det vært en jevn strøm med pludremailer og snodige tanker på sms som får meg til å le. Andre sender en mail hver mandag for å få en oppdatering :-) Og noen kommer innom hver dag med posten. Andre ringer og bryr seg. Og noen man minst venter det fra, sender sms i fleng og kommer innom med blomster og kake :-D
Alt er jo med på å gjøre hverdagen mindre monoton, og jeg er kjempeglad for alle som bryr seg!

6 uker er lang tid uten å gjøre noe særlig som ikke innvolverer andre. Jeg kan ikke kjøre bil, og jeg kommer meg ikke ut av huset uten hjelp ennå. Og det er 4 uker til skruen skal ut, og til jeg mest sannsynlig kan klare å komme meg rundt på egenhånd igjen.

Jeg har det slik, forhåpentligvis kun noen uker. Andre har det slik kanskje resten av livet. Det gir noen tanker når man plutselig flytter fokus. Når noe skjer som gjør at alt må sees på på en ny måte.
Egentlig tror jeg alle har godt av å måtte skifte fokus totalt en eller flere ganger i livet. Det gjør at man kanskje omprioriterer litt. -til en mer varm og medmenneskelig tankegang som man kanskje hadde før, men mistet mens dagene kom og gikk på travle skinner.

Ha en tenksom dag du også!

Tid for sko

Da var brudd grodd fint, og det er tid for opptrening og tid for sko. Jeg behøver ikke bandasje lenger, og kan bruke vanlige sokker og sko. Og jeg får faktisk på meg et par gode sko. Sitter stramt riktignok, men det føles ok. Så da er det bare å øve seg på å ikke bruke rullestol, og at krykker bare er krykker og ikke noe som skal bære vekta liksom.
Sykling går fint og det er deilig å bevege seg relativt trygt oppreist nå.
Så skal skruen ut om en 4-5 uker. Det er 5 uker siden ulykken skjedde, så det kan bli lange uker. Men, neste helg skal vi på Chess, og med noe rar gange.... prøv å ikke bøye fot mer enn i 90 grader selv! -så skal det bli skikkelig morro å dra på tur med gode venner!
Snart er det farsdag og snart er det jul. Blir så fint så. Kanskje jeg kan gå rundt juletreet også, uten å halte. :-)

Ha en håpefull kveld!